I dag kjente jeg at jeg gikk mer forsiktig. Æsj!
Det skjer hvert år på omtrent denne tida: Jeg mister noe av den kjekke sjøltilliten, føttene nøler liksom litt før de treffer bakken.
Og visst er det gode grunner for å være forsiktig – jeg kan jo ikke være sikker på om jeg setter beina på en usynlig issvull under det sleipe løvet eller det tynne snødekket. Men det ergrer meg at jeg ikke er mer som en unge. Unger slipper seg utfor og lar det stå til. Mister de balansen skjer ett av to: De korrigerer lynraskt eller de går over ende – uansett slipper de som regel smertefritt fra det.
Men sammen med ergrelsen sniker det seg inn litt takknemlighet. For det står ikke så verst til med meg, alder og andre begredeligheter tatt i betraktning. At det ikke har gått verre skyldes mye flaks, selvfølgelig. For eksempel at jeg var så heldig å vokse opp i en av disse typiske norske turgåer-familiene. Så jeg er oppdratt til å tro at «å slappe av» betyr raskt trav i terrenget. En underlig misforståelse synes mange, men i så fall en misforståelse jeg vil beholde, mange takk.
For det er jo slik at det å gå – og helst ikke på flat asfalt, men på skiftende, sviktende, ujevnt, stigende og fallende underlag – er noe av det lureste du kan gjøre for å bevare mykhet og balanse. Altså akkurat det du trenger for å bevege deg sikkert og skadefritt i vinter-Norge. Du bruker mange muskler samtidig, ikke minst alle de indre som holder ryggrad og bekken i riktig posisjon. Ledd som du nesten ikke husker at du har til daglig, må nå bøyes i forskjellige retninger. Hele kroppen jobber med å stille seg om etter skiftinger i terrenget, og balanseevnen blir utfordret hele tiden.
Det skal godt gjøres å finne et tilbud på treningssenteret som gir like allsidig virkning og samtidig er like skånsom – iallfall hvis vi holder oss på beina.
Og holde oss på beina gjør vi jo hvis vi ikke er for redde for å falle. Tror jeg skal prøve å slippe meg utfor denne vinteren, jeg.
